 Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Telemarkher (søndag 22. august 2010). Les mer om roperten… Jeg skjønner ikke at jeg gidderJeg har en jobb å gjøre. I løpet av høsten har jeg takket ja til å holde en del foredrag om min eksperimentering og mine erfaringer med sosiale medier. Det er med blandede følelser, og i dag må jeg begynne å forberede meg. Jeg skjønner egentlig ikke at jeg gidder. Etter å ha blitt idiotforklart i visse miljøer de siste fire år, så er jeg i det siste plutselig blitt nesten genibeskrevet i de samme miljøer og i noen andre miljøer i tillegg. Det er godt mulig at jeg blir invitert til å holde foredrag om sosiale medier fordi jeg blir karakterisert som “hu gamle kjerringa som har mast så mye om sosiale medier”. Jeg skal selvsagt ikke begynne mine foredrag her i denne bloggen. Men jeg kan fortelle hvem som vekket min interesse for nettverdenen og sosiale medier: min sønn og hans kamerater! Denne guttegjengen er i dag 22-23 år. Fra de var 13 år hadde de ofte dataparty i min stue, mens jeg flyttet inn på soverommet med TV`n. Jeg var alenemor og storkoste meg med lydene fra disse datanerdene. Det hendte at jeg sto i døråpningen klokka seks om morgenen og bad dem om å legge seg, men det var ikke ofte. Jeg så og opplevde hvor sosialt hyggelig de hadde det. Det lukta Pizza Grandiosa og tåfis over hele huset. Det var Mads og Mats, Øyvind og Sjur, Simen og Martin, Dag og Jon Christian – og mange fler. I dag er det flere av dem som har data som levebrød. Jeg ble så stolt i sommer da Øyvind fortalte meg at han studerer til sivilingeniør i datasystemer og nettverk i Trondheim. Da følte jeg meg nesten litt som moren hans. Det var denne guttegjengen som lærte meg at i nettverdenen må man prøve og feile. Det vil altså si: man må våge å prøve og feile. Jeg har prøvd mye, og jeg har gått på trynet mange ganger. Men jeg har ikke dødd av det. Dessuten fikk jeg plutselig veldig god nytte av min private eksperimentering i jobbsammenheng, men det er en helt egen historie. Jeg har vært på Facebook siden 2006 og på Twitter siden 2008. Jeg har blogget noen år også, helt siden TA inviterte meg inn i Origo. I denne verden må man våge å by på seg selv. Det foregår en samfunnsrevolusjon her ute i cyberspace. Den som lukker øynene for dette er snart passè. Og hvis jeg bare èn eneste gang til hører en voksen person si: “Jeg har nok egentlige venner, jeg!” – da kan det nok hende at jeg blir enten syrlig eller eksplosiv. Eller begge deler. Endelig kan jeg tillate meg det. Takk til mine unge venner, datanerdene! Det er sannelig blitt folk av dere alle sammen. Jeg savner dere, nå når dere er blitt voksne. 
| ||
Kommentarer
Flere av oss her inne kjenner seg nok igjen her Vivi S. Jeg håper noen fra Bengler/Origo-folket i Teglverksgata 2 har anledning til å komme å høre på deg i Litteraturhuset. Lykke til, sier nå jeg!
Uten at du kanskje vet det så har sikkert mange på grunn av deg funnet veien til cyberspace også…tenkt sitt at siden Vivi er der, er det kanskje ikke så farlig alikevel? Stå på videre så lenge du syns det er gøy ….det er vel derfor du gidder? Varm klem
Ja man bør tåle å bli idioterklært hvis man prøver seg på sosiale (tidvis usosiale) medier Vivi, iallefall hvis man prøver å stikke nesa skikkelig fram, og det er vel det de fleste har problemer med å takle med sosiale medier?
Så hvis man ikke har visst det fra før, så finner nok mange etterhvert ut at alt kan rakkes ned på hvis man bare bruker tankekraft nok til å tenke ut intrikate nok spydigheter. Men hvis man først klarer å takle slikt, så er det nok utvilsomt mye å lære av å delta i disse debattene slik som jeg beskriver i dette diktet her:
http://jovotekst.wordpress.com/2009/04/16/nettdebattenes-dilemma-og-dannelsesprosjekt/
Men for min del så anser jeg at jeg har lært nok av dette nå, og jeg søker derfor nå stort sett etter impulser utenfor sosiale medier, for det er faktisk veldig lett å bruke veldig mye tid på sosiale medier, og jeg er kommet til et punkt hvor jeg anser at jeg vil få mer igjen av å bruke mer tid på andre ting.
Jon Vogt, jeg skal svare deg litt mer skikkelig når jeg har litt mer tid. Jeg har bare lyst til å kaste innpå denne søndag kveld at det er såååå deilig å kunne si til deg at: du har misforstått, etter mine begreper. Slapp av. Jeg er bl.a. medlem av Langesund Damekor bl.a. med 70 damer (27 år), og vi har aldri vært bedre kjent med hverandre og vært mer sosiale både i personlig kontakt og menneskelig som etter at vi begynte å dele med hverandre av opplevelser, vennskap og….kjærligheten til livet og døden. Du er passè, og det lever du helt sikkert deilig med.
Jeg synes det er deilig å ikke lenger måtte unnskylde meg for at jeg er sosial både som menneske i lokalsamfunnet og i cyberspace. Thank you! Shit happens :-)
Enig Vivi, trenger ikke ta alt bokstavlig og seriøst! ;-)
Igjen, så dreier det seg vel om “for mye og for lite ….” – ballansegangens uendelige kunst …. ….
For jeg tror ikke det er fler “sannheter” i cyberspace’ enn “her” – o/e “sanne venner” – eller at noen kommer til å finne ‘evigheten’ der ‘ute’ … ?!
Slik sett – at det også kan bli en “misforståelse” å evnt. ikke se det usosiale ved “for mye” …. og at “mine begreper” ofte er en underkjennelse av “min mening”, eller “min påstand er …”, osv.
Vel – JEG oppfatter det altså noe “sosialt avstumpa” når man til de grader føler seg berettiget til å erklære noen for “passé” i et offentlig åpent media ….. uansett om mediets omdømme ellers kan påstås aldri så sosialt …
.
Nei ! – vi trenger ikke ta alt så seriøst !! – men noen ganger passé-r det… 0 :-o)
Dessuten – “revolusjonen” kommer jo først når det blir teknisk fullkomment og alminnelig med videosamtaler på (stor)skjerm – det vi driver med i dag er bare en “ventepølse”, og allerede passé …
… og jeg skjønner heller ikke at jeg gidder bestandig ! :-))
Hæppi dei i TelespaceHer !
Takk for den Vivi, ha ha, selv om jeg egentlig ikke skjønte kommentaren din helt når det gjaldt det med damekor. Betyr det at dere i damekoret møtes både på nettet og utenfor? Da er det vel kanskje en lukket sone dere møtes i på nettet? I så tilfelle så er jo ikke det inter-nett, og det var kun Internett jeg omtalte i min kommentar, men jeg skjønner jo nå at begrepet sosiale medier kanskje også bør omfatte lukkede soner.
Kremt, og Vivi er jo faktisk ikke en hvilken som helst person på nettet, men en person som fra før har en viss offentlig kjent maktstatus (enten du liker å høre det eller ikke Vivi), og da kan man jo også forvente at du også på nettet får mer goodwill enn «mannen i gata», iallefall så lenge makten ikke har gått deg til hodet (og den fellen har du tydeligvis klart å holde deg godt unna).
Det er for eksempel mange dyktige nettskribenter der ute som forlengst har innsett at de kan se langt etter å bli invitert til å holde foredrag på litteraturhuset. Jeg for min del bidro for eksempel en del på nettstedet Borgerjournalistene (http://www.depesjer.no/borgerjournalistene) i Internetts barndom, men så lenge de gamle veletablerte mediene tydeligvis for det meste holdt seg langt unna å tipse om at Borgerjournalistene i det hele tatt eksisterte, så fant jeg jo etterhvert ut at vi stort sett eksisterte som et lite bortgjemt kott som de store massene ikke fant fram til. Det er faktisk i liten grad slik at jungeltelegrafen går på Internett, iallefall så lenge man ikke iverksetter enorme ressurser for å få det til.
Så mitt poeng var med å bruke sosiale medier på inter-nett: Alt til sin tid. Og man kan vel ikke kalles passè når man allerede har prøvd ut en ting?
Dessuten, for å gå litt i dybden her, hvilket utbytte man har av sosiale medier mener jeg også er avhengig av hvilken personlighet man har. Så dette er utvilsomt også snakk om psykologi, og ikke bare om hvordan sosiale medier i praksis er tilrettelagt. Så etter min mening behøver man ikke være usosial av natur selv om man ikke ønsker å delta i sosiale medier.
Man kan jo dessuten se, ved at jeg kommenterer her, at jeg ikke har koblet meg helt av sosiale medier, men jeg slenger vel nå inn ca en kommentar eller to i måneden. Det kaller jeg å slappe av for min del.
Den største samfunnsmessige påvirkningskraften sosiale medier hittil har fått er vel kanskje når nettaviser åpner for kommentering? For det er utrolig hvor mye interessant kunnskap jeg har fått ved å lese slike kommentarer, men de bør selvfølgelig leses med skepsis, med samme skepsis som en leser journalistens egen tekst.
Mange av oss i damekoret deltar både i en lukklet gruppe på Facebook, men også i våre profiler. Vi vanker sammen altså både på Facebook og i det virkelige liv – det har knyttet oss tettere sammen, er min påstand – og her er det på tvers av aldersgruppen fra 20 til 70 år!
Min Facebook-profil er lukket, d.v.s. at den er kun åpen for mine Facebook-venner. Jeg har stort sett et åpent sinn når det gjelder hvem jeg er FB-venn med, men det vil si at siden jeg er “en offentlig person” så har jeg selvsagt ulike opplevelser med det. Og personer som kun er negative, “kvitterer” jeg ut som venner, jeg orker ikke bare negative innspill.
Journalister som har ønsket å bruke mine statesments fra Facebook i pressen/artikler har uten unntak spurt meg om tillatelse til dette på forhånd.
Skulle gjerne ha diskutert temaet med deg ansikt-til-ansikt, Jon Vogt, håper det blir anledning til det engang.
Når det gjelder passè, så mener jeg at alle arbeidsplasser i dag bør ha laget sine interne retningslinjer for hvordan man som ansatt eller privatperson skal opptre i de sosiale mediene. Og for at man skal kunne lage slike retningslinjer, er det jo et poeng at både ansatte og ledelse er kjent med hva sosiale medier er. For som sagt, det er lett å tråkke feil ute i denne verdenen, og sannelig har jeg trådt feil mange ganger. Men jeg tror jeg har lært, uten at jeg på noen måte tror at jeg vil la være å tråkke feil igjen og igjen, som i selve livet :-)
Nå må jeg jobbe.
Hilsen Vivi